Duftpelargonia
På engelsk heter denne gruppen «Scented leaved pelargoniums» og det forklarer egentlig hele gruppens inndeling. Her er det pelargoniabladenes duft som er viktig (men mange blomstrer veldig vakkert også). Bladene kan se veldig forskjellige ut, og de kan dufte av alt fra roser, sitrus og ananas til peppermynte og Coca-Cola. Duften er arvet fra de ville pelargoniane og er en forsvarsmekanisme – å avskrekke dyr fra å spise den opp. Jo varmere og tørrere en duftpelargonia står, jo mer dufter den.

Engelsk pelargonia
Engelskmennene kaller disse for «Regal pelargoniums» på grunn av at de første kom fra drivhuset ved det kongelige godset Sandringham på 1870-tallet. Blomstene er som regel mye større enn på andre pelargoniaer. De er ganske stive i sin måte å vokse, men kan bli veldig store. Må ha en kaldere periode for å bilde knupper om vinteren.

Englepelargonia
Opprinnelig er det en krysning mellom engelske pelargoniaer og den ville pelargoniaen P. crispum, og det er av den sistnevnte de har arvet formen på bladverket og sin duft (sitron). Blomstrer med ganske små blomster, men gjerne mye. I USA kalles de for «Pancy-faced pelargoniums» på grunn av at de ser ut som hva man på svensk kaller «penséer» eller stemorsblomst på norsk.

Zonalpelargonia – «Vanlige pelargonia»
Jeg har ikke noe bedre navn å kalle dem enn «vanlig» pelargonia. Noen kaller det for «basissorter». Det er rett og slett de som ikke hører hjemme i noen av de andre gruppene. Gjerne gamle sorter hvor kronbladene er jevnstore og bladene mellomgrønne og runde i formen. Mange har en sonemarkering. Fargen på blomstene varierer fra hvitt til dypeste rødt. Noen er flerfarget. Ofte er det disse vi tenker på når vi sier pelargoniaer.

Broketbladet pelargonia
Hos broketbladet pelargonia kan bladene både være to- og trefargede. De kan være litt vanskeligere å dyrke enn andre sorter på grunn av at de med lysere blad mangler klorofyll. Planten bør stå så lyst som mulig, men ikke i direkte sollys.

Dvergpelargonia
Dvergpelargoniaer er, som navnet tilsier, mindre i størrelsen. De er ofte mer kompakte i sin vekst og blir ca. 13-30 cm høye, men med normalstore blad. For at en dvergpelargonia skal forbli liten, skal den ikke plantes i for stor potte.

Eggeskallpelargonia
De moderne eggeskallspelargoniane er tatt frem av den britiske Ray Bidwell på 1970- og 1980-tallet. Eggeskallspelargonia kjennetegnes av uregelmessige prikker og streker på kronbladene i avvikende farger. Noen ganger kan et helt kronblad være i en avvikende farge.

Fingerpelargonia
I England heter denne gruppen «Five fingered pelargonium» ettersom bladene ligner en hånd i fasongen. Den fikk først navnet Five-fingered P. formosum (Formosum er det gamle navnet på Taiwan) da man trodde den kom med båt derfra, Den er hverken en egen art eller fra Taiwan. Den skal komme fra en eneste plante i Mexico. Dette er en gruppe med få sorter.

Foredlingssorter – «Zonartic»
I denne gruppen hører pelargoniaer som har blitt tatt frem av samme foredler. Alle sorter i en serie har gjerne samme prefiks, for eksempel ‘Deacon’ eller ‘Lara’.
Zonartic hører til denne gruppen og er tatt frem av Cliff Blackman i Australia. Han har krysset den ville pelargoniaen P. articulatum med forskjellige zonaler og hybrider. De har kanskje ikke den peneste måten å vokse på, men blomstene er helt fantastiske.

Fågeläggspelargonia
På fågeläggspelargonia (ikke funnet en norsk oversettelse av denne varianten) har kronbladene små fregner, altså små prikker som er mørkere enn kronbladenes farge. Den ble tatt frem i Frankrike på 1800-tallet, men mange sorter finnes dessverre ikke lenger. Disse må man gjerne beskjære en del for å få en mer kompakt plante.

Kaktuspelargonia
Den første varianten av kaktusblomstrende pelargonia kom 1899. Den kjennetegnes ved at kronbladene er veldig tynne og spisse. Mesteparten av dem som finnes i dag er dvergvoksende.

Miniatyrpelargonia
Disse blir maksimalt ca. 13 cm høye og er små kopier av vanlige pelargoniaer. De finnes som broketbladet, stjerner og med enkle, halvdobble og dobble blomster. For at de skal beholde sin størrelse, må de plantes i små potter.

Rosenknoppspelargonia
Kronbladene på en roseknoppspelargonia sitter så tett at de aldri kan folde seg helt ut, noe som gjør at de ligner på en rose. De trives best under tak hvis de står ute, siden blomsten kan bli fylt med vann om det regner.

Stjernepelargonia
Hos stjernepelargonia er både blomsten og bladverket formet som stjerner. De fem kronbladene er ofte i ulik størrelse; de to øverste er ofte spisse og tynnere enn de tre nederste som er bredere. Gruppen kom til Europa fra Australia på 1960-tallet, og fremstående foredlere av denne gruppen er blant annet: australske Ted Both, britiske Brian West og kanadiske Ian Gillam.

Tulipanpelargonia
En veldig liten gruppe med sorter som ble tatt frem i 1966 av Robert og Ralf Andrea i USA. Kronbladene slår aldri ut og ligner derfor på en tulipan. De blomstrer ofte lenge. Bladene ser ut som på vanlige zonaler, og de har en kraftig voksemåte

En pelargonia kan være med i flere forskjellige grupper samtidig, for eksempel kan en zonalepelargonia både være eggeskall og stjerne.