Pelargonia

De første pelargoniaene kom til Europa på 1600-talet og i dag finnes det rundt 300 kjente arter, og flere tusen sorter. Pelargonium vokser vilt blant annet Sør-Afrika, Madagaskar og Australia. De fleste pelargoniane vi kjenner i dag kommer fra Pelargonium x hortorum som er en krysning av villpelargoniane Pelargonium Zonale og Pelargonium Inquinans.

I nettbutikken har jeg valgt å dele de inn i forskjellige kategorier for å gjøre det enklere å finne frem. I hovedsak kan man skille på ville- og foredlede pelargoniaer. De foredlede har i sin tur mange undergrupper.

Du kan klikke på de forskjellige kategoriene for mer informasjon om hver enkelt.

Ville pelargonia
Ville pelargoniaDe fleste ville pelargoniaene er funnet i Sør-Afrika. Det finnes rundt 300 forskjellige arter som er beskrevet. De fleste ble beskrevet på 1700-tallet. Carl von Linné kalte de for Geranium, noe som lever kvar i England, men offisielt ble navnet endret til Pelargonium 1789 slik at man fikk skille de ut fra blant annet storknebbfamilien.
Mangfoldet er stort hos ville pelargoniaer, og for å få de til å trives hos oss må man se på hvordan hver enkel art opprinnelig vokser. Noen vil næringsfattig jord og vokser på tørre gressområder og steinete skråninger, noen vill ha sandblandet jord og at den holdes noenlunde fuktig året om. Det finnes også sukkulente arter som magasinerer vatten til tørrere perioder, og selvfølgelig de som med lite næringsrik jord og gjødning vokser seg enorme og trives godt i potte.

Foredlede pelargonia
DuftpelargoniaPå engelsk heter denne gruppen «Scented leaved pelargoniums» og det forklarer egentlig hele gruppens inndeling. Her er det pelargoniabladenes duft som er viktig (men mange blomstrer veldig vakkert også). Bladene kan se veldig forskjellige ut, og de kan dufte alt fra roser, sitrus og ananas til peppermynte og Coca-Cola. Duften er arvet fra de ville pelargoniane, og er en forsvarsmekanisme – å avskrekke dyr fra å spise den opp. Jo varmere og tørrere en duftpelargonia står, jo mer dufter den.
Engelsk pelargoniaEngelskmennene kaller disse for «Regal pelargoniums» på grunn av at de første kom fra drivhuset ved de kongelige godset Sandringham på 1870-tallet. Blomstene er som regel mye større enn på andre pelargoniaer. De er ganske stive i sin måte å vokse, men kan bli veldig store. Må ha en kaldere periode for å bilde knupper om vinteren.
EnglepelargoniaOpprinnelig en krysning mellom engelske pelargoniaer og den ville pelargoniaen P. crispum, og det er av den sistnevnte de har arvet formen på bladverket og sin duft (sitron). Blomstrer med ganske små blomster, men gjerne mye. I USA kalles de for «Pancy-faced pelargoniums» på grunn av at de ser ut som hva man på svensk kaller «penséer», eller stemorsblomst på norsk.
Hengepelargonia (P. peltatum)Alle hengepelargoniaer kommer opprinnelig fra P. peltatum som vokser vilt i Sør-Afrika. De har lange hengende greiner som knekker lett. I vilt tar den hjelp av busker og trær for å vokse oppover. Bladverket er vokslignede, og ligner på eføy i formen. Fine i ampler og balkongkasser.
UnikpelargoniaPå tross av de er en av de eldste pelargoniasortene, er det kanskje også de minst kjente. Opprinnelig har man krysset ville pelargoniaer med engelske, og etter det krysset ulike unikpelargoniaer med hverandre. De ligner på engelske pelargoniaer men blomstene er mindre, og de blomstrer under varme somrer, noe den engelske pelargoniaen ofte ikke gjør. Bladene kjennes ofte litt lodne ut, og kan dufte.
Zonalpelargonia - «Vanlige» pelargoniaJeg har ikke noe bedre navn å kalle dem, enn «vanlig» pelargonia. Noen kaller det for «basissorter». Det er rett og slett de som ikke hører hjemme i noen av de andre gruppene. Gjerne gamle sorter hvor kronbladene er jevnstore, og bladene mellomgrønne og runde i formen. Mange har en sonemarkering. Fargen på blomstene varierer fra hvitt til dypeste rødt. Noen er flerfarget. Ofte disse vi tenker på når man nevner pelargoniaer.

Broketbladet pelargoniaHos broketbladet pelargonia kan bladene både være to- og trefargede. De kan være litt vanskeligere å odle enn andre sorter på grunn av att de med lysere blad mangler klorofyll. Planten bør stå så lyst som mulig, men ikke i dirkete sollys.
DvergpelargoniaDvergpelargoniaer er som navnet lyder mindre i størrelsen, de er ofte mer kompakte i sin måte å vokse. De blir ca 13-30 cm høye, men med normalstore blad. For at en dvergpelargonia skal forbli liten skal den ikke plantes i for stor potte.
EggeskallpelargoniaDe moderne eggeskallspelargoniane er tatt frem av brittiske Ray Bidwell på 1970- og 1980-tallet. Eggeskallspelargonia kjennetegnes av uregelmessige prikker og streker på kronbladene i avvikende farger. Noen gang kan et helt kronblad være i en avvikende farge.
FingerpelargoniaI England heter denne gruppen «Five fingered pelargonium» ettersom bladene ligner en hånd i fasongen. Den fikk først navnet P. formosum (Formosum er det gamle navnet på Taiwan) da man trodde den kom med båt derfra, men den er hverken en egen art eller fra Taiwan, uten den skal komme fra en eneste plante i Mexico. Det er en gruppe med få sorter.
Foredlingssorter - ZonarticI denne gruppen hører pelargoniaer som har blitt tatt frem av samme foredler. Alle sorter i en serie har gjerne samme prefiks, for eksempel ‘Deacon’ eller ‘Lara’.
Zonartic hører til denne gruppen og er tatt frem av Cliff Blackman i Australia. Han har krysset den ville pelargoniaen P. articulatum med forskjellige zonaler og hybrider. De har kanskje ikke den peneste måten og vokse på, men blomstene er helt fantastiske.
FågeläggspelargoniaPå fågeläggspelargonia (ikke funnet en norsk oversetning av denne varianten) har kronbladene små fregner, altså små prikkene som er mørkere enn kronbladenes farge. Den ble tatt frem i Frankrike på 1800-tallet, men mange sorter finns dessverre ikke lenger. Disse må man gjerne beskjære en del for å få en mer kompakt plante.
KaktuspelargoniaDen første varianten av kaktusblomstrende pelargonia kom 1899. Den kjennetegnes av at kronbladene er veldig tynne og spisse. Mesteparten av de som finnes i dag er dvergvoksende.
MiniatyrpelargoniaDisse blir som mest ca 13 cm høye og er små kopier av vanlige pelargoniaer. De finnes som broketbladet, stjerner og med enkle, halvdobble og dobble blomster. For at de skal beholde sin størrelse må de plantes i små potter.
RosenknoppspelargoniaKronbladene på en roseknoppspelargonia sitter så tett at de aldri kan folde seg helt ut, noe som gjør at de ligner på en rose. Trives best under tak hvis den står ute, da blomsten blir fylt med vann når de regner.
StjernepelargoniaHos stjernepelargonia er både blomsten og bladverket formet som stjerner. De fem kronbladene ofte er i ulik størrelse; de to øverste er ofte spisse og tynnere enn de tre nederste som er bredere. Gruppen kom til Europa fra Australia på 1960-tallet og fremstående foredlere av denne gruppen er blant annet: Australske Ted Both, brittiske Brian West og kanadiske Ian Gillam.
TulipanpelargoniaEn veldig liten gruppe med sorter som ble tatt frem 1966 av Robert og Ralf Andrea i USA. Kronbladene slår aldri ut, og ligner derfor på en tulipan. Blomstrer ofte lenge. Bladene ser ut som på vanlige zonaler, og de har en kraftig voksemåte.

En pelargonia kan være med i flere forskjellige grupper samtidig, for eksempel kan en zonalepelargonia både være eggeskall og stjerne.

Ordforklaringer
PrimærhybridEn primærhybrid er en krysning mellom to villarter
HybridEn hybrid er en krysning mellom to arter. Oppgis vitenskapelig riktig med et multiplikasjonstegn (x). For eksempel Pelargonium x hortorum.
SortEn spontan mutasjon, det vil si at planten skyter skudd som ser annerledes ut enn den opprinnelige planten. Skjærer man bort den og planter den pånytt har man fått en ny pelargoniasort.